THE DIRTY DESIGNER

Archive for March, 2011

Ordet ”konvensjonell” er etter hvert blitt et skjellsord. Vi forbinder det med alt som er gammeldags, sidrumpa og kjedelig, og gjør praktisk hva som helst for å slippe at det blir brukt enten om oss selv, eller noe vi har gjort. Vi vil mye heller være originale, annerledes eller nyskapende – for hvem vil vel dilte etter alle de andre?

Jeg har stor sympati for et slikt synspunkt, sånn generelt sett. Men originalitet er ikke alt. I noen tilfeller er det til og med farlig.

Det er lett å la seg blende av glansen til originale løsninger, spesielt hvis man jobber i kreative yrker. Det vi lett glemmer, er at det kan skape problemer for kommunikasjonen vår. Forutsetningen for at kommunikasjon skal kunne foregå er at både avsender og mottaker snakker samme språk, i motsatt fall er det ikke kommunikasjon, men støy. Derfor blir originalitet i kommunikasjon risikabelt – jo mer originale vi er, jo flere risikerer vi å miste på veien.

Dette er spesielt viktig når vi snakker om nettsteder. Som jeg har vært inne på tidligere, er et nettsted ikke bare en serie sider som skal leses, men en maskin som skal betjenes. Hvis vi allerede vet hvordan vi skal betjene denne maskinen går hele prosessen mye lettere, og måten vi får til dette på er å følge etablerte konvensjoner for hvordan et nettsted bør fungere. Hvis vi forsøker å være originale eller annerledes, vil vi bare forvirre og irritere brukerne våre, og kanskje til og med støte dem fra oss. Og det er jo ikke meningen.

Jeg blir derfor litt sjokkert når jeg av og til hører designere eller informasjonarkitekter som for eksempel avskriver venstremenyer som foreldet. Nyskapning er vel og bra, men det tar lang tid før en nyvinning blir alment akseptert og forstått blant brukermassen, uansett hvor god den er. Og jo mer ukonvensjonell den er, jo lengre tid tar det.

Derfor kan det være klokt å være litt konvensjonell, i hvertfall på web. Det er ikke sikkert vi kommer på forsiden av Kreativt Forum, men til gjengjeld kan det jo hende at vi oppfyller kommunikasjonsmålene våre. Og så kan vi heller, i likhet med Liberace, gråte hele veien til banken.

I disse dager er iPad 2 nettopp blitt lansert i USA, og ivrige nettbrettkunder over hele verden venter utålmodig på muligheten til å slå kloa i et eksemplar. At Apple kommer med en ny iPad er ikke så bemerkelsesverdig i seg selv, men det sier noe om at vi har nådd om ikke et vendepunkt, så i hvert fall en milepæl i personlig databruk. Fra nå av blir fingertuppene bare viktigere og viktigere.

Men dette stiller også krav til alle som leverer innhold, og alle som jobber med design. For hvordan skal vi passe på at nettsidene våre fungerer også på iPad, iPhone, og alt det andre? Hva er de viktigste forskjellene?

Nå bruker vi fingrene
Der vi før brukte mus, er det nå fingertuppene som rår. Denne nye navigasjonsformen er både mer brukernær og mer upresis. Da datamusen ble introdusert, var det mange som syntes det var vanskelig å se sammenhengen mellom musens bevegelser på bordplaten og pekerens bevegelser på skjermen. Når man i tillegg fikk enkeltklikking, dobbeltklikking og venstre- og høyreklikking, ble mange så anspent at de pådro seg belastningsskader nesten på stedet. Sånn sett er fingernavigasjon mye mer brukervennlig, men siden en finger er mye større enn muspekeren, må dette tas hensyn til.

Vi flytter på oss
Det at vi alltid er på farten er også en utfordring, det medfører blant annet at vi bruker mobilnettverket mye mer, med den lavere hastigheten det medfører. Det har konsekvenser for innholdet, som må strømlinjeformes mer enn vi er vant til. Vi får mange stedsbaserte tjenester, men må også belage oss på mer ventetid, mens mobilen eller nettbrettet henter ned data fra ulike servere. Som designere må vi tilpasse oss, tiden da vi kunne gå ut fra at alle hadde bredbånd er forsvunnet for lengst.

Den kanskje enkleste løsningen på kort sikt er å sørge for at vi følger webstandarder, har så feilfri kode som mulig, og følger anbefalingene for tilgjengelighet. Dette er noe vi burde gjøre i alle fall, og gjør vi dette, er vi i alle fall sikret at nettstedet vårt kan vises på mobilen eller nettbrettet. Billig er det også.

Nå er det offisielt. Ruter og NSB gir opp Flexus-kortet, det elektroniske reisekortet som skulle gi Oslos reisende på buss, T-bane, trikk og tog én enkelt billett å forholde seg til. 10 år og 600 millioner kroner tok det – og så fikk de det altså ikke til. Ifølge Julie Runde Krogstad, som har skrevet masteroppgave om det mislykkede billettprosjektet, er grunnen at de involverte trafikkselskapene hadde ulike mål, og ignorerte brukerne fullstendig. Det høres omtrent riktig ut.