Author Archive
The Big Picture
Hvor store bilder kan man bruke på web? En gang var dette begrenset av tilgjengelig båndbredde, men den tiden har vi nå for det meste lagt bak oss. Teknisk sett har vi derfor mye mer spillerom enn vi hadde før. Men det betyr ikke at det nå er fritt fram, i hvert fall ikke hvis vi ønsker oss god webkommunikasjon.
95% av alt innhold på web er fortsatt tekstlig, hvilket betyr at bilder er og blir sekundær kommunikasjon. Bilder er dessuten upålitelige kommunikasjonsbærere, de må nemlig tolkes av leseren, og avhengig av leserens bakgrunn og erfaringsgrunnlag er det uungåelig at bilder blir tolket forskjellig. Et bilde er derfor avhengig av tekst for å tolkes riktig, og på web blir vanligvis et bilde sett i sammenheng med artikkeloverskriften. Derfor blir det helt feil når dagbladet.no bruker bilder på førstesiden som er så store at man ikke kan se hele bildet på skjermen engang, langt mindre artikkeloverskriften. Dette bryter med prinsippet om at man ikke skal la viktig innhold fortrenges av det mindre viktige, og saken blir ikke bedre av at innholdet dyttes ytterligere nedover av annonseinnhold vi er enda mindre interessert i. Vi ender opp med en nettavis hvor man er nødt til å scrolle for å lese selv hovedoppslaget, og skumlesbarheten, selve hjertet av en nettavis, er en saga blott.
Nå er dagbladet.no langt fra den eneste synderen. Store bilder er populært på web om dagen, og det fører dessverre i de fleste tilfeller til dårligere webkommunikasjon. Det er som om vi i større og større grad forsøker å kopiere tradisjonelle medier bare fordi vi kan. Men dette er web, og da gjelder faktisk andre regler.
Det er viktig hvordan nettstedet ditt ser ut. Men ikke sånn som du tror.
På midten av 90-tallet, da web var noe relativt nytt, holdt jeg et foredrag for en samling av mine designerkolleger. Som alle som har oppdaget noe nytt gledet jeg meg til å vise det frem, I håp om at de skulle bli like oppglødd som jeg over dette nye mediet og alt det hadde å tilby. Det skulle vise seg at jeg ble skuffet. Et stykke ut i foredraget, mens jeg holdt på å forklare litt om den tekniske delen, var det noen som spurte: “Betyr dette at vi ikke kan bruke hvilke fonter vi vil?” Da jeg svarte bekreftende på dette, gikk det et sus av vantro gjennom salen. Jeg tror mange avskrev web som et seriøst medium der og da.
Det kunne ikke vare, selvfølgelig. Flere og flere norske bedrifter ville ha websider, og de måtte selvsagt ha noen til å designe dem. Og designerne designet, om enn litt motvillig. For begrensingene var mange og plagsomme, og det ble liksom aldri riktig pent nok. Og denne hangen til pene nettsteder har hengt over norsk næringsliv som en mare i årevis. På grunn av den har mange norske bedrifter slitt med nettsteder som har vært dårlige verdiskapere. På grunn av den har publikum revet seg i håret over uforståelige nettbanker, unavigerbare offentlige nettsteder og ugjennomtrengelige nettjenester. Kronen på verket kom på Gulltaggen tidligere i år, da den Flash-baserte nettbutikken for Black Metal-jeans(!) Anti-Sweden vant gull i prisen for beste nettsted 2010.
Tiden er inne for å ta seg kraftig sammen. Vi som er designere må innse at formgivningen skal være innholdets tjener, og ikke omvendt. Vi må gi slipp på våre egne estetiske nykker og begynne å tenke på kundens og brukerens beste. Men dette krever en helt annen tilnærming, og en annen visjon. Designere må simpelthen bli møkkete på hendene igjen. Hvorfor og hvordan – det er det denne bloggen skal handle om. For å omskrive et berømt sitat fra Woody Allen: “Is design dirty? Only if you do it right.”