THE DIRTY DESIGNER

På midten av 90-tallet, da web var noe relativt nytt, holdt jeg et foredrag for en samling av mine designerkolleger. Som alle som har oppdaget noe nytt gledet jeg meg til å vise det frem, I håp om at de skulle bli like oppglødd som jeg over dette nye mediet og alt det hadde å tilby. Det skulle vise seg at jeg ble skuffet. Et stykke ut i foredraget, mens jeg holdt på å forklare litt om den tekniske delen, var det noen som spurte: “Betyr dette at vi ikke kan bruke hvilke fonter vi vil?” Da jeg svarte bekreftende på dette, gikk det et sus av vantro gjennom salen. Jeg tror mange avskrev web som et seriøst medium der og da.

Det kunne ikke vare, selvfølgelig. Flere og flere norske bedrifter ville ha websider, og de måtte selvsagt ha noen til å designe dem. Og designerne designet, om enn litt motvillig. For begrensingene var mange og plagsomme, og det ble liksom aldri riktig pent nok. Og denne hangen til pene nettsteder har hengt over norsk næringsliv som en mare i årevis. På grunn av den har mange norske bedrifter slitt med nettsteder som har vært dårlige verdiskapere. På grunn av den har publikum revet seg i håret over uforståelige nettbanker, unavigerbare offentlige nettsteder og ugjennomtrengelige nettjenester. Kronen på verket kom på Gulltaggen tidligere i år, da den Flash-baserte nettbutikken for Black Metal-jeans(!) Anti-Sweden vant gull i prisen for beste nettsted 2010.

Tiden er inne for å ta seg kraftig sammen. Vi som er designere må innse at formgivningen skal være innholdets tjener, og ikke omvendt. Vi må gi slipp på våre egne estetiske nykker og begynne å tenke på kundens og brukerens beste. Men dette krever en helt annen tilnærming, og en annen visjon. Designere må simpelthen bli møkkete på hendene igjen. Hvorfor og hvordan –  det er det denne bloggen skal handle om. For å omskrive et berømt sitat fra Woody Allen: “Is design dirty? Only if you do it right.”